Klosterlivets utvikling i middelalderen

calendar Jan 15, 2023 · 13 min lesing · klosterlivet

Oppgaven skal gjøre rede for klosterlivets utvikling. Vi skal starte med å se på hvordan klosterlivet oppstå som en respons på endringer i kirken, og som en fortsettelse av eremitt livet. Oppgaven vil også se på hvordan klosterlivet endret seg i løpet av middelalderen, da demonstrert ved at vi ser på det som antas å være de viktigste ordrene (Rasmussen 2002 ,side 193). Oppgaven vil da begrense seg til disse elementene, noe som også medfører at den er begrenset i tid til middelalderen og at enkelte typer ordner ikke vil bli omtalt.

Klosterlivet oppsto som en reaksjon på de endringer som fant sted i den kristne kirken, da spesielt i løpet av 300-tallet. Etter hvert som kirken i stadig økende grad ble del av statsapparat opplevde mange at grensen mellom kirken og «verden» ble utydelige og i stor grad ble borte. Der hvor kirken tidligere hadde vært opptatt av å distansere seg fra verdens praksis og følge Jesus, ble plutselig de kristne en del av verden og i økende grad ble satt søkelys på å følge keiseren. Selv om denne spenningen alltid hadde vært en del av det å være en kristen, så førte likevel endringene i kirken til at spenningen økte. Man så også at kirken endret seg etter hvert som man gikk i retning av å bli en statskirke. Kirkens organisasjon forandret seg ved at det ble mer likt det keiserlige maktapparatet og mange roller i kirken gikk over til å bli betalte statsjobber. Ledere i kirken ble i mindre grad definert av sin tro, men i økende grad ut ifra sine forbindelser til det keiserlige maktapparatet. Man så også at forventingen til det å leve som en kristen endret seg. Tidligere så hadde det kristne livet blitt definert av enkle ting: er fellesskap av troende, et liv som skilte seg fra den man så utenfor kirken (ved at man ga avslag på mange ting samfunnet så som naturlig), og en større eller mindre risiko for å bli forfulgt for sin tro. Med overgangen til statskirke så ble det kristne livet veldig mye enklere. Det var en normal ting, kanskje til og med en forventet ting. Det å døpe seg gikk fra å være et valg om å følge Jesus, og ble i stadig økende grad et valg man gjorde som en del av samfunnet. (Rasmussen (2002, side 98 -- 99)). Kirken og munkevesenet gikk da i to forskjellige retninger, kirken ble i større grad utydelig i forhold til verden og munkevesenet ble veldig tydelig ikke verdslig. (Rasmussen 2002 , side 127)

Tidligere så hadde dette gitt seg uttrykk i at folk valgte å leve som eremitter. Ved at man da trakk seg ut i ødemarken, vekk fra verdens fristelser og distraksjoner, for å leve et liv fokusert på Kristus. I motsetning til den stadig økene profesjonaliseringen i kirken, var dette en asketisk lekmannsbevegelse (Rasmussen 2002 , side 109 - 110). Etter hvert som antallet eremitter over tid økte så kan man spore en tendens til at de gikk fra å være eneboere, og til å bli organisert i løst tilknyttede samfunnet. Dette må sies å være en tendens som forsterker seg, frem til man i år 320 ser opprettelsen av det første klosteret (Rasmussen og Thomassen, 2002, s 98). Dette ble opprettet av Pahom, som kom fra Egypt. Tanke var at man kunne leve et liv i forsakelse sammen med andre. Det var tydelig at dette var tiltrekkende for mange, da antall kloster fortsatte å øke. Blant annet så kom Pahom til å grunnlegge totalt 11 klostre. Hans klostre ble også et mønster for mange av de som kom siden. Blant annet ved at de innførte regler for livet i klostrene. Det fremstår da som rimelig å omtale klosterbevegelsen som en institusjon som eksisterte parallelt med den organisert kirken, og som også utviklet et tilsvarende hierarki. (Rasmussen 2002 , side 110). Som vi skal se på senere så eksisterte det også overlapp mellom disse to institusjonene.

Fremfor at man omtalte de som trakk seg vekk fra samfunnet som eremitter så ble disse i økende grad omtalt som munker. Ordet munk kommer av monakhos, som betyr enslig, og som egentlig er et synonym til ordet eremitt. Livet som munk eksisterte da i to former, kollektivt og i noe grad tilbaketrukket. Den kollektive formen kalles koinobittiks. Den mer tilbaketrukne varianten kalles omtales som anakoret. Denne lever for det meste alene, men i motsetningen til eremitten opprettholdes det likevel en viss tilknytning til et kloster. Selv om man i østlig kristendommen fremdeles kan finne eremitter, så forsvant dette fra vestlig kristendom i løpet av middelalderen (Rasmussen 2002 , side 89).

Kvinner som gikk i kloster, ble omtalt som nonner. Dette foregikk da primært på en av to måter, enten ved at man hadde egne kvinnekloster eller ved at det innenfor klosterets murer befant seg egne anlegg for kvinner. Dette siste omtales som dobbeltklostre. Begge deler av disse klostrene hadde samme ledelse, felles gudstjenester og bønnesamlinger. Samtidig så var det et klart skille mellom kjønnene i forhold til plassering i kirken, sove- og spise-områder. Det var da ikke tilfelle at munkene og nonnene var likestilt. Munker ble helt klart ansett som viktigere. Noe som også gjenspeilt seg i at typiske husarbeid oppgaver ble lagt på nonnene, og i at munkene var de som primært hadde kontakt med omverdenene. Også for de rene kvinne klostrene så man mye av den samme fordelingen. Et kvinnekloster var gjerne en avlegger fra et mannlig kloster, og ble ansett som underlagt ledelsen (abbeden) ved det mannlige klosteret. (Rasmussen 2002 , side 214).

Samtidig så ga det å være del av et kloster mange kvinner mulighet til en åndelig og religiøs utfoldelse som kanskje ellers ikke ville vært mulig. Den meste kjente av disse kvinnene er kanskje Hildegard av Bingen. Hennes foreldre ga henne til klosteret Disibodenberg ved Rhinen når hun var åtte år gammel. I en alder av 38 ble hun selv abbedisse ved klosteret. Hun opplevde flere visjoner, og i 1147 ble hennes visjoner anerkjent av paven (Rasmussen 2002, side 216).

En viktig del av det å forstå kristendommen i middelalderen er det å forstå skillet mellom prester (den geistlige stand) og munker (den monastiske stand). Der hvor den geistlige standen var bygget på ritualer og innvielser (vigsling), ser man derimot at grunnlaget for den monastiske ligger i det å avlegge løftet. Prester ble definert av vigslingen de mottok. Den var definert som et sakrament, og gjorde det umulig i kirkens øyne å gå tilbake til verdslig status. Dette definerte hvem du var frem til du døde. Selv om det også ble benyttet ritualer i forbindelse med at man gikk i kloster, så ble de løftene du gav det som ble tillagt mest vekt. Disse løftene ble omtalt som vota monastica. Man ga da løfter i forhold til lydighet, fattigdom og kyskhet (Rasmussen 2002 , side 193). Ved å avlegge disse løftene forpliktet man seg å følge Jesus og holde en høyere standard enn det som ble forventet av andre troende.

Prestene ble sett på som en elite ut ifra den vigslingen de hadde fått, mens munker ble ansett som en elite på grunn av hva de gjorde. Løftene ble omsatt til handling, og definerte de i mye større grad enn selve løftet. Når det er sagt, så var ikke skillet alltid like absolutt mellom prester og munker. Blant annet ved at det i enkelte prestestillinger kun ble rekruttert fra munker. Eller ved at man både var vigslet som prest samtidig som man var del av en munkeorden (Rasmussen 2002 , side 169).

Denne ordenen var den dominerende i tidlig middelalder (Rasmussen 2002 , side 193). Den ble grunnlagt av Benedikt av Nursia, som også regnes som selve grunnleggeren av munkevesenet i vesten. Han levde i utgangspunktet som eneboer for han senere gikk over til å organisere en gruppe tilhengere, og grunnla senere munkesamfunnet. Han skrev da ned det som omtales som Benedikts regler (Regula Benedicti) som viste hvordan klosterlivet skulle leves.

Disse reglene er på rundt 50 sider, fordelt på 73 kapitler. Det er kort sagt snakk om en praktisk og konkret oppskrift på hvordan man skal organisere et fellesskap av personer som ønsker å følge Kristus. De meste sentralene elementene er lydighet og ydmykhet. Det viktigste med klosterlivet er da å øve opp disse to egenskapene slik at de preger livet til klosterets innbyggere. Og æren for det hellige livet og de gode gjerninger man gjør, det skal gå til Herren (Rasmussen 2002 side 194 - 195).

Dagen var nøye organisert. I forhold til når dagen startet, de forskjellige aktivitetene i løpet av dagen og når dagen sluttet. Dagene besto da av bønn, manuelt arbeid, messefeiring og andre aktiviteter. Disse klostrene støttet seg sterkt på tekstene fra salmenes bok. Noe man også så i lovprisingen i disse klostrene, man resiterte fra tekstene i salmene. Benedikts regler innehold da også nøyaktig regler for hvilke salmer man skulle bruk på et gitt tidspunkt og til en gitt aktivitet i løpet av dagen. Ut over de tradisjonelle religiøse aktivitetene, som bønn og lovprisning, så var manuelt arbeid og gode gjerninger en viktig del. Som vi så tidligere, munkenes løfter skulle vise seg i det praktiske handlingene (Rasmussen 2002 , side 196 - 197).

I det store og hele så fremstår ordenen som en vel organisert hær, som sloss for Kristus. Det benyttes bilder fra krigerspråket, både i forhold til hvordan man omtaler munkene og i forhold til hvordan man er organisert. Samtidig så legges det også vekt på at man skal ta høyde for menneskelige svakheter og støtte de som sliter. Uten at man utelukker at personer skal kunne stenges ute fra ordenen på grunn av deres overtredelser. (Rasmussen 2002 , side 197). Det var også snakk om en svært velstående orden. Rimdommen kom både i forbindelse med eiendommer som den ble gitt i forbindelse med opprettelsen, men også ved at den la vekt på å tiltrekke seg barn fra adelen og de rikdommer de brakte med seg (Rasmussen 2002 , side 198).

I motsetning til benediktinerordenene så var denne oppkalt etter et sted, Citeaux i Burgund. Denne ordenen ble opprettet av abbeden Robert av Molesme, nettopp for å kunne komme tilbake til den enkeltheten som sto beskrevet i Benedikts sine regler. Slik som klosterlivet ble en preget av et ønske om å leve som kristen, så fremstår grunnleggingen av denne ordenen som et uttrykk for det sammen. I praksis så førte det også til en kraftig fornyelse av den monastiske livsstilen. Noe hadde også en annen måte å organisere klostrene på. Hvert nytt kloster ble definert som en datter av et allerede eksisterende kloster, moderkloster og datterkloster. Moderen hadde da en hvis innflytelse på datteren, uten at man opprettet et sentralisert system. I motsetning til Benedikterordenene, som besto av uavhengig og selvstyrte kloster med samme, så bidro dette til at de ble bundet sammen i et fellesskap (Rasmussen 2002 , side 200 - 201).

De hadde en mye jevnere fordeling av forskjellige typer aktiviteter i løpet av dagen. Der hvor benedikternes fokus på bønn stadig hadde vokst og blitt til den største enkelt aktiviteten, der hadde Cistercienserne en jevn fordeling mellom gudstjeneste samlinger (opus dei), åndelig lesning (lecto divina) og fysisk arbeid (labor manuum). Det settes også av tid til individuelle aktiviteter. Man beveger seg fra å kun opptre som et religiøst kollektiv, og over til det å også være enkeltpersoner som utøver sin tro (Rasmussen 2002 , side 202). Man vektla i større grad fysisk arbeid, og minsket på bruken av tjenere når det kom til vedlikehold av klostrene (Rasmussen 2002 , side 202). Klostrene var også gjerne plassert lengre fra annen bebyggelse.

Lekbrødre et også et element som fikk mye større plass her enn det hadde gjort tidligere. Dette var personer som var rekruttert fra en lavere samfunnsklasse enn munker, og kunne aldri avansere til å bli munker. Disse levde for det meste avskilt fra munkene. Da var da tatt opp i klosteret for å kunne ta del i de åndelige velsignelse som klosteret kunne by på. De var en vei inn i klosteret for folk som vanligvis ikke ville bli sluppet inn. Samtidig så havnet en del av det fysiske arbeidet på deres skuldre. De udannede ble på en måte invitert inn i kirken, ved at man beveget seg lengre ned i samfunnets lag.

Dette er det tredje skiftet i middelalderen. Det er sterkt knyttet til en ny type bykultur som vokste frem. Det var i byene ting skjedde, og ordener som da i stor grad var lokalisert utenfor disse ble ansett som umoderne (Rasmussen 2002 , side 208). De meste av tiggerordene var fransiskanerne og dominikanerne. På 1500 tallet kom også karmelittene og augustinereremittene til.

De hadde flere særpreg. Medlemmer var ikke knyttet til et spesifikt kloster, men til organisasjonen. Hvilket kloster man da til et gitt tidspunkt var knytte til var i mye større grad bestemt av behov. I forhold til organisering var de delt opp i geografiske provinser, og hver provins hadde en ledelse som var valgt på åremål. I motsett til Cistercienserne fokus på enkel utsmykking og det å fjerne bilder, så brakte denne perioden bildekunsten tilbake. Som navnet tilsier, så la disse ordrene også vekt på fattigdoms idealet. Det var ikke lengre et mål å isolere seg fra samfunnet rundt seg, men å henvende seg til folk. Forkynnelse, sjelesorg og gode gjerninger var alle viktige elementer. Det handlet om å legge frem til kristne tro på en måte som kunne nå ut til menneskene. Det ble på en måte de udannedes kristendom (Rasmussen 2002 , side 208). Samtidig så beveget de seg på mange måter helt opp mot grensen av det som ble regnet som kjetteri. De bidro til å bryte ned det skarpe skillet mellom lekfolket og de religiøse, og siden de ikke hadde den lojaliteten til den etablerte kirken så ble de et ukjent element (Rasmussen 2002 , side 209).

Så var det så klart endringer mellom disse ordrene. Fransiskanerne så det å være helt i verden, forakte rikdom, hjelpe trengende, og de å ikke gi akt på sitt liv som helt sentrale elementer i det å følge Jesus. Samtidig så la de også vekt på det indre, mystiske møtet med Jesus. Selv om de ikke tok avstand fra den etablerte kirken, så inneholde deres forkynnelse et stort potensialt i forhold til kirkekritikk. Noe som også viste seg i den såkalte fattigdomsstriden som oppsto i forbindelse med at paven tok avstand fra det radikale fattigdomsidealet (Rasmussen 2002 , side 211 - 212).

Dominikanerordenen derimot fremsto annerledes. Den hadde et mer intellektuelt preg, de fleste medlemmene var prester, og fattigdomsidealet ble snart mindre viktig. Deres sentrale trekk ligger i forkynnelse, studer og intellektuelt arbeid (Rasmussen 2002 , side 203 - 204).

Generelt sett så kan man vel si at ordrene oppsto som et forsøk på å kunne leve ut den kristne tro, uten å bli påvirket av verdens idealer. Der hvor man begynte med en streng organisering og å være avskilt fra verdenene om seg, så endte man i økende grad opp med en mer løselig organisering og et sterkt fokus på å formidle tro til de som befant seg utenfor ordene. Noe som bør tilsi at man virker å være tilbake der hvor man startet. Ved tanke på at bibelen beskriver de første kristne som personer som var i verden, og samtidig prøvde å holde seg til kirkens idealer.

Vi har sett at utviklingen av klosterlivet var en respons på hvordan kirken på 200- og 300-tallet utviklet seg. Denne utviklingen kan også ses på som en naturlig fortsettelse av eremittlivet, ved at det åpnet døren for et større antall personer å leve et slikt liv. Ut over et kort blikk på hvordan klostre var organisert, så har vi også tatt for oss hvordan klostre bidra til å styrke kvinners mulig til å utfordre seg åndelig og religiøst. Oppgaven har også gått inn på hvordan klosterlivet endret seg i løpet av middelalderen, her vist ved de forskjellige ordrene fra hver periode.

Rasmussen, Tarald. Einar Thomassen. 2002. Kristendommen. En Historisk Innføring. Universitets forlaget.