Jødedommen i Norge

calendar Nov 1, 2022 · 9 min lesing

Oppgaven skal ta for seg jødedommen i Norge. Både fra et historisk perspektiv, men også se på hvordan situasjonen er i dagen samfunn. I forhold til oppgaven så forstås jødedommen som de som følger en jødisk (mosaisk) tro.

Selv om jødedommen selv ser sin begynnelse tilbake Abraham og Moses så er det først i løpet av 1800 tallet det kommer opp en jødisk befolkning i Norge. Selv om det i praksis ikke har vært et totalt forbud for jøder å komme inn i landet, så er det først på 1800 tallet loven ble endret. Før dette som hadde man som jøde kun mulighet til å komme inn i Norge hvis man hadde leidebrev, eller kom under unntakene som fantes for portugisjøder (Rian 2018, side 193).

Begrensningene gikk da på de som følge den jødiske tro, mens de som hadde konvertert i utgangspunktet ikke ble behandlet som jøder og dermed heller ikke ble rammet av lovens forbud mot jødisk troende. Når det er sagt, grunnet en streng praksis av lovverket og (i noen tilfeller) manglende kunnskap hos embedsmenn så er det rimelig å anta at forbudet i stor grad rammet jøder uavhengig av deres tro. (Rian 2018, side 193 -- 194). Primært så virker det ikke å ha vært den mosaiske troen som jødene praktiserte som var grunnen til at de ved lov var utestengt fra Norge. Utestengelsen virker i mye større grad å være basert på politiske motsetninger, og et generelt sett negativt bilde av jødene. Både deres evne og vilje til å innpasse seg i samfunnet ble det stilt tvil ved.

Det var først i 1851 at forbudet mot jøder (og forbudet mot den jødiske tro), som fantes i Grunnloven paragraf 2, ble opphevet (Rian 2018, side 194). Selv om det fra det tidspunktet ble lov å praktisere den jødiske tro, så tok det likevel en stund før jødene ble mange nok til å etablere en egen synagoge. Det først året innvandret det nemlig kun en person (Rian 2018, side 196). I 1884 ble det man antar som det første skrivet om den jødiske religion publisert i Norge. Dette het «Nytt lys. De frem Mosebøger etter Talmuds og andre Skriftenes Forklaring» (Rian 2018, side 196).

Med tanke på å etablere en mer organisert religions opplæring og tilbedelse varierte dette mellom de forskjellige stedene i Norge. For eksempel i Bergen så nådde antallet jøder kun 40 på det meste, og det ble da heller aldri etablert noen jødisk menighet (Rian 2018, side 197). I Trondheim ble den første jødiske gravlunden etablert i 1902. Og Trondheim fikk sin første synagoge i 1905, da «Det Mosaisk Trossamfunn» ble dannet (Rian 2018, side 198). I Oslo ble derimot den første jødiske gravlunden etablert alt i 1869 (Rian 2018, side 197). Og det første trossamfunnet, «Det jødiske Samfund i Christiania» ble dannet i 1892.Dette ble senere døpt om til «Det Mosaiske Trossamfunn i Chritiania» (D.M.T.). Men alt i 1893 ble det neste trossamfunnet, «Den Israelitiske Menighed» ble dannet. Noe som raskt første til strid om hvem som hadde rett til å disponere den jødiske gravplassen. Selv om det virker å være personlige hensyn som lå bak dannelsen av et nytt samfunnet, så første det i praksis likevel til stridigheter (side 198). Også det tredje jødiske trossfunnet virker å ha blitt dannet ut ifra personlige hensyn, når man da i 1901 danner samfunnet «Israels Menighet i Christiania». På tross av at man dannet ble menigheter, så fantes det i Christiania ikke nok ressurser i det jødiske miljøet til å drive to menigheter. Noe som også resulterte i at man fra 1939 kun satt igjen med D.M.T, som tok inn i seg de andre jødiske menighetene (Rian 2018, side 198).

I tiden før andre verdens krig så ble det også stiftet jødiske ungdoms organisasjoner og kvinneforeninger. Når man ser på ungdoms organisasjonene så har disse i stor grad bidratt til å øke kontaktene mellom de norske landene. Samtidig så har kvinneforeninger betyd mye for menighetslivet, spesielt i nyere tid. Det er for eksempel grunn til å anta at menigheten i Trondheim kun eksisterer på grunn av tilstedeværelsen av den norske utgaven av WIZO (Women's international Zionist Organisation) (Rian 2018, side 201). Selv om det kun er disse typer foreninger som nevnes spesifikt, så ble det så klart også dannet andre typer organisasjoner.

I løpet av mellomkrigstiden så var det trolig en hendelse som påvirket praktiseringen av den jødiske tro mer enn noe annet, nemlig forbudet mot den jødiske slaktemetoden. I forhold til tilgangen på kohserkjøtt er man avhengig av riktig slaktemetode. På tross av at man fra det jødiske samfunnet sin side la frem dokumentasjon på at denne slaktemetoden ikke var så inhuman som dets motstandere påstod, ble den likevel forbudt i 1930. Norge ble da en av få europeisk land som la ned forbud mot denne slaktemetoden (Rian 2018, side 201).

Selv om den tyske okkupasjons makten alt i 1941 tok over den jødiske synagogen i Trondheim, så fikk jødene i stor grad fortsette å praktisere sin tro. Religiøs undervisning og gudstjenester fikk stort sett fortsette, selv om den i mange tilfeller ble under endrede forhold (Rian 2018, side 204). Selv om det også i denne perioden ble foretatt noen deportasjoner, så skjedde dette kun i liten grad. I denne perioden så ble det stort sett kun foretatt arrestasjoner av menn i Nord-Norge (Rian 2018, side 205). Blant annet så ble store deler av ledelsen ved synagogen i Trondheim arrestert. Dette endret seg dramatisk i 1942. Antall arrestasjoner og deportasjoner økte kraftig. Det ble også innført lover for beslaglegning av jødiske eiendommer, inkludert synagoger. De fleste av jødene som ble deportert fra Norge ble sendt til Auschwitz. Sammenligner man med den jødiske befolkningen i 1940, så ble rundt 42 prosent av jødene drept i forbindelse med okkupasjonen av Norge.

I etterkant av krigen så var både antall personer som bekjente seg til den jødiske tro og deres ressurser kraftig redusert. En folketelling i 1946 viste kun 559 personer, hvorav mange var enker. På samme måte som Trondheim tidlig ble rammet under krigen, så var situasjonen der på mange måter mer prekær enn den var i Oslo. Blant annet så man dette på antall medlemmer i menigheten. Selv om antall jøder i byen var større, besto menigheten kun av 30 personer i tiden etter krigen (Rian 2018, side 206).

Både menigheten i Oslo og i Trondheim så seg nødt til å endre sine vedtekter som følge av krigen. For første gang så fikk kvinner stemme rett og kunne velges inn i styret. Selv om Norge opplevede en del jødisk innvandring i årene etter krigen så påvirket dette kun i liten grad menigheten. Primært på grunn av norske myndigheters politikk for å bosette flyktninger, noe som førte til at de i stor ble bosatt på mindre steder og da ikke fikk kontakt med de jødiske menighetene siden de var plassert i Oslo og Trondheim.

Det er også andre ting som har styrket de jødiske trossamfunnene i årene etter krigen og frem mot vår tid. I Oslo så opprettet man i 1960 et samfunnshus vegg i vegg med synagogen. Hver lørdag i etterkant av gudstjenesten så ble det der arrangement en kiddush (et religiøst-sosialt samvær). Hvor man da har hatt en kort innføring i dagens tekst fra Toraen (Rian 2018, side 208 -- 209).

I perioden 1976 -- 1991 så ble det også utgitt et jødisk menighetsblad. Dette rettet seg både mot menigheten i Oslo og menigheten i Trondheim, inkludert en egen spalte for Trondheim. Med sitt stoff så ble dette bladet en god kilde blant annet for informasjon om menighetslivet. Da dette bladet gikk inn ble det i 1992 erstattet av et annet blad.

Et annet element som også bidra til å styrke og vitalisere det jødiske samfunnet var ansettelsen av en ny rabbiner i Oslo i 1980. Dette var da 20 år etter at man forrige gang hadde hatt en fast ansatt rabbiner (Rian 2018, side 210). Hans innsats har hatt en stor påvirkning i forhold til jødisk foreningsarbeid, salg av kohsher matutsalg.

Samtidig ser man også at effekten av tapene under andre verdenskrig sitter i menigheten og påvirker denne langt ut på 1980-tallet. Bare i forhold til tap av personer. En større tilstedeværelse av blandede ekteskap påvirker også folk sitt syn på egen religion og de sakene som angå menigheten (Rian 2018, side 210). Frykt for at manglede religions undervisning vil negativt påvirke menigheten er også noe som er sterkt til stede. Selv om det kanskje ikke ble like ille som mange så for seg. Samtidig så man også at norske jøder markerte seg tydelig i debatten rundt den norske skolen.

Selv om menigheten i Norge stort sett har vært å anse som konservative, ser man i dag en sterkere endring mot det man kan kalle en mer moderne-ortodoks retning. Spesielt ser man dette i Oslo (Rian 2018, side 212). Noe som også har åpnet for at kvinner skal kunne ha en mer aktiv rolle i forbindelse med gudstjenester. Samtidig så ser man at synagogen er en sekundær arena for å opprettholde den jødiske identiteten, familien spiller her den klart viktigste rollen. Ikke minst fordi store deler av den praktiske gjennomføringen av den jødiske troen finner sted i nettopp familien Selv om de nyere generasjoner er opptatt av å føre videre religiøse tradisjoner, så er de mindre strenge når det gjelder hvordan de observerer egen tro. Ritualer opprettholdes, med endres noe i form og lengde. Ikke minst så blir de i mange tilfeller kortere på grunn av hensynet til egne barn (Rian 2018, side 112 -- 213). I forhold til kosthold så er effekten i noe grad motsatt, ved at barn ønsker seg et mer strikt kosher kosthold og foreldrene da følger opp dette.

Skal også kort nevne ritualer innenfor menigheten. Disse har nok fått en vekt som er mer preget av tradisjon og av å ha en sosial funksjon. Ritualene har i mindre grad fått et religiøst preg. Mange av de er da også knyttet til forskjellige stadier i livet. Det blir i sterkere grad motivert av tradisjonen, enn av at man nødvendigvis ser seg selv om religiøs. På tross av dette så står den ortodokse tradisjonen som standarden man holder seg til.

Selv om vi ikke skal gå inn på det i detalj, så er det verdt å merke seg at det etablert seg flere jødiske menigheter, og at disse representerer flere retninger innen den jødiske tro.

Oppgaven har da sett på jødedommen i Norge. Med utgangspunkt i hvordan det endret seg etter av den såkalte jødeparagrafen i grunnloven ble opphevet. Opprettelse av menigheter, effekten av den tyske okkupasjonen, og oppbygningen av det jødiske samfunnet etter krigen er alle ting vi har vært innom. Oppgaven avslutte da med å se kort på hvordan jødedommen har utviklet seg i moderne tid.

Dagfinn Rian (2018), "Jødedommen i Norge", Verdensreligioner i Norge, Knut A. Jacobsen (red.), 173-217, Universitetsforlaget